Einar Bjorvand

Askim Prestegård gjennom 300 år

Når Askim prestegård i dag ikke lenger bebos av presten, bringer det bud om et tidskifte, både for prestens stilling og for prestegårdens rolle i lokalsamfunnet. Begge har mistet noe av sin sentrale samfunnsmessige betydning.

Men i århundrene før oss var situasjonen en ganske annen. Prestegården som både bolig og inntektskilde for presten har eksistert så langt tilbake som vi har opptegnelser. Så når Askims første steinkirke reises mot slutten av 1100-tallet, er bygdas prest trygt plassert på en av bygdas største gårder, som da var utskilt fra hovedgården Askim. Ved Reformasjonen i 1536 ble det meste av kirkelig jordegods overtatt av kongen. Prestegårdenes gods ble imidlertid stående urørt og fortsatte å utgjøre en vesentlig del av prestens arbeidsinntekt.

I moderne tid ble forhold som gjaldt prestegården, fastlagt i Christian V’s Norske Lov av 1687. Der heter det i kapittel 12, §1: «Præsterne skulle boe i deris Sogne og hos deris betroede Menigheder og i deris rette Præstegaarde, hvilke de skulle beholde fri med al deris Rettighed», og i §4 ble sognebarnas forpliktelser fastslått:

«Med Præstegaardenis Bygninger, som Præsterne udiboe, forholdis som efterfølger; 1. Hvor som heldst det haver været af Alders Tid sædvanligt, skulle Sognemændene for deris Sognepræst bygge og ved Magt holde trende Huuse, som ere een Borgestue, et Herrekammer, og een Stald.»

Denne loven fikk nesten umiddelbar anvendelse i Askim. I 1660 og -70-årene hadde bøndene ført opp nye bygninger på prestegården, men i 1690 brant hele prestegården ned. Sokneprest Engelbret Dringelberg hadde gått av i 1688, men bodde fortsatt i prestegården og døde der dagen før brannen, og det var med nød og neppe at de fikk berget liket ut av den brennende bygningen. Den nye prestegården stod ikke ferdig før i 1696. Sokneprest Bernhoft gir 3. november 1732 følgende beskrivelse av denne bygningen: «Anno 1696 blef dend Biugning opbuigt som Bønderne tilhører, hvilken Buigning bestaar af: 1ste: een Dagligstue med Gjesteherberge eller Sahl ofwer. 2det: eet Sengekammer og derpaa it lidet Studerkammer. 3die: Kiøcken som kun er lidet, med jt loft ofver. Disse forbemeldte Huuse er i een Biugning under it Tag, og holdes vedlige af almuen og er nylig repareret. Hæstestald med høeloft ofver hører Almuen til at holde vedlige og er nylig forbedret.» Andre bygninger som stabbur, låve o.l., måtte soknepresten holde selv.

Prestegårdsbygningen fra 1696 lå øst for den nåværende hovedbygningen på høyre side av nåværende vei til prestegården. Denne ble påbygd i 1738, men etter 170 år, i 1866 var dens dager talte. 

Askim lokalhistoriske arkiv. (Bildet er trolig tatt rundt 1860)

I Formannskapets møte 14. september 1863 refereres brev fra Sokneprest Lassen som påpeker at prestegården er oppført i 1696 og sist restaurert i 1738, og den er nå i meget slett forfatning. Som bevis på at ingen del av hovedbygningen med stall er unntatt fra almuens plikt til å holde prestebolig, viser Lassen til såkalte åbodsforretninger ved presteskifte i 1772, 1827 og 1843. Formannskapet vil ikke uten videre fatte vedtak om reising av ny hovedbygning, men nedsetter en komité. Da kan man jo normalt vente det verste, men i dette tilfelle har man en hurtigarbeidende komité. Allerede 10. oktober 1863 avlegger 6-manns komitéen rapport og påpeker at hovedbygningen kan repareres, men den har betydelige mangler så som forråtnelse i veggen under vinduene og i hele østre del av huset, og de konkluderer at hovedbygningen er «gammel og ubequem og er bleven uhyggelig at beboe». 17. oktober legger komiteen fram forslag til ny hovedbygning etter Sokneprestens skisse, og de konkluderer med håpet om at «Sagen saa meget som mulig maatte løses paa en fredelig Maade.»

Skissen viser en hovedbygning som er 28 alen lang og 18 alen bred og har 6 værelser pluss gang og ett kvistværelse i hver ende av bygningen. 29. oktober 1863 er Soknepresten til stede i Formannskapets møte, og man vedtar å innhente et kostnadsoverslag for nybygget. 27. november besluttes det å bygge huset i overensstemmelse med komiteens forslag, og tegningene sendes inn til Stiftsdireksjonen for godkjenning. Stiftsdireksjonens godkjenning foreligger våren 1864. 9. juli 1864 godkjennes et tilbud fra byggmester G. Hansen fra Sarpsborg om å reise hovedbygningen for 1.430 spd. 14. oktober 1865 meddeles det i Formannskapet at den nye bygningen på det nærmeste er ferdig. For å klare oppgaven økonomisk hadde herredstyret søkt Opplysningsvesenets Fond om et lån på 2.000 speciedaler. Dette skulle da også dekke noe av utgiftene til nye skolehus.

Så kommer spørsmålet om hva man nå skal gjøre med den gamle hovedbygningen når presten flytter ut og over i det nye huset. 18. august 1866 vedtar Formannskapet: «Den gamle Hovedbygning paa Præstegaarden, med Undtagelse af hvad der vil medgaae til et nyt Skolehuus paa Communalgaarden eller Kirkefjerdingen Skole, bør ved offentlig Auction forsøges bortsolgt under Eet eller i Parceller paa en af Communalbestyrelsen nærmere fastsat Tid.» Det ble så vedtatt å avholde en auksjon snarest mulig. Auksjonen fant sted allerede 30. august på Prestegården. Men det viste seg ikke mulig å finne kjøpere. Man kunngjorde da på kirkebakken at dersom noen var interessert i å kjøpe deler av materialene, kunne de bare henvende seg. 18. september samme år må imidlertid Formannskapet konstatere at det ikke finnes noen liebhabere, og man beslutter at Kommunen selv skal rive huset og anvende materialene. Soknepresten fikk noen materialer til en trapp ved kjøkkenet. – I ettertid er det jo litt artig å vite at den delen av klokkergården som ble bygd på i 1866-67 for å gi rom til skolelokalet, er reist av materialer fra Askims gamle prestegård fra 1696!

Askim lokalhistoriske arkiv. (Den gamle forpakterboligen i forgrunnen. Bildet er tatt ca. 1960).

Fra 1897 og fram til 1990-årene hadde prestegårdene et tilsyn på tre personer. Disse hadde som oppgave å føre tilsyn med gårdsbruket og dets bygninger. De skulle sende forslag til departementet om nødvendig vedlikehold og andre forhold som gjaldt prestegården, herunder de mange søknader om festekontrakter. Jeg har klart å oppspore tilsynets protokoller fra 1928 til 1996 (med velvillig hjelp fra Leif Torp), og jeg har vært i Opplysningsvesenets Fond og i Riksarkivet og gjennomgått det som finnes der av brevveksling med soknepresten og med tilsynet. Dokumentene inneholder selvsagt en uendelighet av store og små saker om grøfting, gjødslingsplan, skogsdrift og grunnavståelser, samt selvfølgelig alle små og store reparasjoner og forbedringer av prestegårdens mange bygninger. Med unntak av hovedbygning og stall, var jo de fleste av disse bygningene sokneprestens ansvar. I 1875 klager sokneprest Olsen over at ved hans tiltredelse i embetet høsten 1868 var husene i prestegården i en meget dårlig forfatning. Han hadde ansvar for 14 hus på prestegården samt husene på 5 plasser som lå under prestegården: Tornerud, Kløverud, Laholmen, Trosterud og Nybråten.

Askim lokalhistoriske arkiv. (Bildet er tatt før den første verandaen ble oppført i 1937.)

Opp gjennom årene ble det jo foretatt en rekke grunnavståelser fra prestegården til offentlige formål. Kirkegården har krevd et stadig større areal. I årene 1880-82 behandlet man grunnavståelser til jernbanen, i nyere tid var det grunnavståelser til hoppbakke og skisenter i Prestenga og til Askims nye sykehus.

Vi skal i det følgende se litt nærmere på en interessant grunnavståelse. 30. oktober 1896 mottar departementet en søknad om feste av inntil 5 mål av prestegårdens grunn til anleggelse av av et vannbasseng. Brevet er undertetgnet av 4 interesserte borgere i Askim sentrum: stasjonsmester Jonas Frost, bøssemaker Hans Kristian Olsen Maseng, banemester Christian Ødegaard og brukseier A.B. Aarsten. De har planer om et vannverk som skal sørge for innlagt vann til hus i det sentrum som har vokst fram rundt Askim jernbanestasjon. I november samme år inviteres det til dannelsen av A/S Askim Vandværk. Hele 31 interessenter melder seg, og ny formell søknad sendes inn 27. mars 1897. I sin påtegning til søknaden skriver sokneprest Stang at området kalles Hyttehagen, så antakelig har prestegården hatt ei hytte e.l. i området. 9. september 1897 ble området solgt til interessentskapet for kr. 60 pr. mål. I 1906 var det blitt så mange brukere av vannverket at aksjeselskapet solgte vannverket med basseng og ledninger til bygningskommunen, som ganske umiddelbart gikk i gang og utvidet bassenget ved å grave ut 1000 kubikkmeter. Senere ble det jo store utvidelser med Folkepark, grusbane og stort idrettsanlegg. Vannbassenget i parken ble fort for lite, og allerede i 1914 stilte prestegården areal til disposisjon for et større vannreservoar på høyden ved Amtskolen (der det i dag er barnehage).

Nå må jeg plage leserne med noen detaljer for å vise hvordan prestegårdens bygninger kom til å se ut slik de gjør i dag, men jeg skal bare nevne noen av de større og mer spesielle sakene.
          I 1914 fikk sokneprest Børke oppført et privet ved siden av bryggerhuset samt lagt betonggulv i kjelleren under kjøkkenet. I 1937 fikk sokneprest Megrund tillatelse til å anlegge et bad i 2. etasje samt til å oppføre en ny veranda, men han fikk avslag på søknaden om tak over verandaen. Verandaen var oppført i tre, og med en trapp midt på som førte ut i hagen.
Det ble årlig bevilget små summer til vedlikehold, som det så var tilsynets oppgave å anvende på beste måte.

Ved presteskifte var det vanlig å avholde en mer omfattende synsforretning. Men ved sokneprest Hans Aandstads tiltredelse i 1947 synes ikke dette å ha skjedd, og etter manglende vedlikehold i fem krigsår, er det store mangler: Taket på hovedbygningen lekker, og lektene er delvis oppråtnet, verandaen er råtten og må erstattes helt, likeså vindfanget ved kjøkkenet. Sunnhetstjenesten krever at kloakkforholdene må utbedres, og det kommunale branntilsyn krever at pipene må tas ned og bygges opp på nytt. Første brev fra tilsynet om disse forholdene er datert 26. august 1947. Det var da 20 år siden hovedbygningen ble malt utvendig, og mange av vinduene var blitt så råtne at man har måttet spikre dem fast for å hindre at de skulle falle ut. I 1951 kommenterer soknepresten: «Kontoret har i vinter vært så koldt at det er helsefarlig å holde til der.» Men departementet forholder seg taust, og tilsynet må gjenta sine klager og begjæringer hvert eneste år i åtte år, inntil 1955. Sommeren 1955 kan arbeidet endelig ta til og varer til sommeren 1956. I referatet fra møte i tilsynet 18. juli 1957 er det en oversikt over utførte arbeider i 1955/56. «Taket er praktisk talt fornyet, og stein pålagt med nye takrenner. Begge piper er nedrevet og ført opp fra grunnen av da de var sprukne. Nye vinduer er utskiftet over hele huset. Ny veranda er støpt mot haven. Hele det elektriske anlegget er fornyet etter påkrav fra myndighetene. Nytt vindfang er oppført mot gårdsplassen ved hovedinngang og ved kjøkkeninngang. Hallen er fornyet med ny trapp til 2. etasje, under trappen et vannklosett. Likeså er kjøkkenet helt ominnredet. Hele bygningen er malt utvendig med grunning og to strøk.» Sokneprestens kone fikk ikke oppleve denne restaureringen, Ruth Aandstad døde samme sommer som arbeidet tok til, 14. juni 1955.[1]

12. mai 1951 skiftet man ut utdødde trær i alléen og plantet 20 hengebjerk til en pris av 12 kr. Pr. stk.

Den gamle forpakterboligen lå inntil hovedbygningen med felles vegg ved kjøkkenet. Den var i årene etter krigen i en meget dårlig forfatning, og det var derfor sterkt ønskelig å bygge ny forpakterbolig. Igjen må tilsynet se at årene går. Tilsynet tar for alvor fatt i saken i 1958, men den nye forpakterboligen er ikke på plass før i 1966. Så begynner en ny kamp for å få den gamle bygningen revet slik at det kan reises en garasje for presten på tomten. Men det skulle ikke sokneprest Aandstad få oppleve. Aandstad døde i embetet i 1972, og først i 1973 var endelig forpakterboligen revet. Garasjebygget ble godkjent i 1974 etter at departementet hadde redusert størrelsen fra tilsynets forslag på 48 m2 til 31,5 m2. Nytt vedskjul ved garasjen fikk man først i 1981.

Ved Bent Reidar Eriksens tiltredelse var det gått 40 år siden siste større rehabilitering av hovedbygningen. Igjen tok det tid, og den nye soknepresten måtte finne seg i å bo til leie utenfor prestegården en god stund. Første befaring ble foretatt 10. februar 1993 med sokneprest Svend Jensen til stede. Så ble det som vanlig en del fram og tilbake, men ferdig reviderte planer for rehabiliteringen forelå i september 1994, og man håpet da at arbeidet kunne være ferdig i februar 1995. I stedet ble det byggestart i februar 1995, og endelig ferdigstillelse i oktober. Hele rehabiliteringen kom på nesten 900.000. I 1996 foretok man en ombygging av garasjen fra 1973.

Den delen av det såkalte Prestebordsgodset i Norge, som ikke lå direkte inn under prestegården, ble etter hvert solgt, og i 1821 lagt inn i det nyopprettede Opplysningsvesenets Fond. Det dreide seg om mange tusen gårder og meget store verdier. I 1907 ble prestegårdens bygninger overtatt av Opplysningsvesenets Fond, og kommunene har etter dette ikke lenger noe med prestegården å gjøre.

I 1955 kom loven om presteboliger og prestegårder hvor det gamle natural-avlønningssystemet ble endelig avviklet. Prestene fikk statslønn, og det ble lagt opp til at prestene skulle bruke prestegården som embetsbolig. Og i dag er altså også boplikten opphevet.

Presten var tidligere i mangt og mye bygdas fremste mann, og den gården han bodde på, fikk dermed også en sentral stilling i bygda. Askim var ei lita bygd. Ved folketellingen i 1865, året før den nåværende hovedbygning ble reist, var det 2.372 mennesker i Askim. De fleste gårdene var av beskjeden størrelse, og Prestegården var på det tidspunkt bygdas største gård.

Foruten presten fantes det få øvrighetspersoner i bygda. I 1851 ble Kolstad kjøpt inn som embetsgård, og sorenskriveren bodde der inntil embetet ble nedlagt i 1905. Fogden Østen Jørstad bodde på Eidareng fra 1854-1874. I tillegg kunne man kanskje regne med lensmannen, Chr. Berg på Henstad fra 1858-1894. Et lite innblikk i denne ytterst fåtallige krets får man kanskje gjennom Askim Sogneselskab som ble stiftet i 1872 etter initiativ av sorenskriver Peter Ottesen. Fogdens sønn, E. Jørstad, var formann, soknepresten, fogden, sorenskriveren og lensmannen var medlemmer. Den sosiale krets som startet selskapet, hadde rett og slett ikke mange nok medlemmer, og Sogneselskapet fikk en kort levetid.

Det sier jo også noe om prestens stilling at Sokneprest Johan Erik Heidenreich ble bygdas første ordfører fra 1838-1841. Soknepresten var også den selvskrevne leder av skolekommisjonen og fattigkommisjonen. Vi skjønner jo da at Askim Prestegård var stedet for viktige møter og avgjørelser. Helt til Gravkapellet stod ferdig, lå jo selvsagt også prestens kontor i prestegården, så hit gikk veien for alle Askiminger ved livets store begivenheter.

Men i tillegg til den sentrale posisjon prestegården tidligere hadde i bygdas liv, har Askim prestegård også to ganger vært involvert i sentrale begivenheter i nasjonens historie. I begge tilfelle handler det dessverre om krigshandlinger.

Årene 1716-18 var en svært vanskelig tid for folk i Askim og i de fleste bygdene mellom Christiania og svenskegrensen. Da Karl XII startet sitt tilbaketog fra Christiania 30. april 1716 etter sitt mislykkede felttog, kom de svenske styrkene over Onstad Sund og gjennom Askim. De svenske troppene utgjorde nær 3000 mann, og da er det ikke til å undres over at det ble gjort store skader på hus og anlegg, hester ble stjålet og husdyr slaktet og korn fortært. For mange gårder ble da våronna en trist affære uten hest og med lite eller intet såkorn.

Karl XII måtte trekke seg ut av Norge i juni 1716 etter Tordenskjolds seier i Dynekilen, men allerede i november 1718 var han tilbake ved Fredriksten, og den svenske general Giertta spredte sine styrker over hele Smaalenene. I Askim okkuperte de svenske styrkene prestegården fra 25. november og til 27. desember, altså en god stund etter at Karl XII var falt ved Fredriksten 11. desember. Askims sokneprest Christen Rasmus Irgens mistet hester, småfe og storfe, det meste av sitt korn, samt det tiende og menighetens juleoffer som familien skulle leve av i det kommende år. Opplevelsen gikk sterkt ut over hans helse, og han døde allerede året etter.

Så var det ganske stille på den lokale krigsfront i nesten 100 år, helt til trefningene i 1814, da Hans Jacob Hiort var sokneprest. Allerede sommeren 1813 besøkte prinsregenten, Christian Fredrik, Askim prestegård. Der gjennomgikk generalstabsjefen forsvarsplanene i tilfelle av et svensk angrep på Norge. Allerede samme høst begynte festningsarbeidene ved Langnes. Den 18. februar 1814 var prinsen igjen på Askim prestegård for å orientere en del høyere offiserer om hva stormannsmøtet på Eidsvold hadde besluttet to dager tidligere, den 16. februar.

Om kvelden den 8. august marsjerte en svensk styrke inn i Askim, og den svenske generalløytnant Eberhardt Ernst Gotthard von Vegesack opprettet sitt hovedkvarter hos Hans Jacob Hjort på Askim prestegård. Det første svenske angrepet, tidlig om morgenen 9. august, ble slått kraftig tilbake av den tallmessig underlegne norske styrken under ledelse av oberst Diderick Hegermann. Vegesack sendte da forsterkninger som forsøkte å storme Batteriåsen tre ganger, men ble slått tilbake etter tre timers kamp med store tap. 10. august om morgenen var svenskene klare til nytt angrep, men til deres forbauselse var da stillingen forlatt. Resten av historien er vel kjent.

Så langt har det blitt mye krig i denne fortellingen. Jeg har nå lyst til å gi noen små tidsbilder som gjennom eksempler viser prestens og dermed også prestegårdens betydning for bygdas kulturelle og sosiale liv. De fleste Askiminger hadde gått veien til prestens kontor i prestegården ved livets store begivenheter som dåp, konfirmasjon, giftermål og begravelse. Høsten 1882 er en mann på vei til Askim prestegård for å snakke med soknepresten og skolekomisjonens formann, Johannes Stener Tandberg. Mannen var Simen A. Hoel, og han var formann i tilsynet for Rudsfjerdingen skolekrets. Han skulle legge fram for soknepresten en sak om en ungdom som hadde stått til konfirmasjon for Tandberg den 1. oktober. Gutten het August Eiebakke, og soknepresten hadde gitt ham karakteren «Utmerket godt» ved konfirmasjonsforberedelsen. Nå hadde Simen Hoel med seg noen av guttens tegninger og et brev fra Den Kongelige Tegneskole i Kristiania som tilbød gutten friplass i det kommende skoleår. Problemet var at foreldrene ikke var i stand til å underholde sønnen i Kristiania. Var soknepresten villig til å gi et bidrag? Det var han, og bidrag kom også fra sorenskriver Ottesen på Kolstad, og dermed var det første skoleåret sikret, og takket være guttens gode evner og store arbeidsinnsats, fantes det neste år velgjørere i Kristiania som var villige til å støtte ham videre. Slik ble veien åpnet for Askims største kunstmaler


[1] Se ellers om Aandstads vanskelige år hos Olav Zakariassen, Skyfri Himmel, Askim Bygdehistorie, Bind 4, Askim, 2006, s. 411-412.

Sokneprest Edvard Kristoffer Stang (Askim lokalhistoriske arkiv)

For neste tidsbilde må vi introdusere en mann ved navn Christian Halvorsen Ødegaard. Han er banemester ved Askim jernbanestasjon og et navn som stadig dukker opp, sammen med navn som stasjonsmester Jonas Frost, brukseier A.B. Aarsten, A.C. Furuholmen og andre. Dette er sentrale navn fra 1890-årene og fram til første verdenskrig når det fremmes tiltak for å skape et moderne Askim, enten det gjelder vannverk, elektrisitet, brannvern eller anlegg av ny idrettsbane. Fra 1901 til 1903 var Ødegaard stortingsrepresentant for partiet Venstre. I 1897 var han valgt til skolestyrets formann. Nå er han på vei til prestegården og sokneprest Edvard Kristoffer Stang. Som den første av Askims sokneprester hadde Stang unnslått seg vervet som formann, men hadde gått inn som viseformann. Ødegaard er kommet for å diskutere planene for Askim Middelskole. En privat middelskole hadde eksistert siden 1892, men foreldrene var ganske misfornøyd med ordningen, og i skoleloven av 1889 var det åpnet for muligheten til å opprette middelskole også i landkommuner. Dette ville man benytte seg av. Sokneprest Stang var en sentral person i arbeidet med en videregående skole i Askim, og i 1899 kunne man starte Askim kommunale høiere almenskole med statsbidrag og eksamensrett. Tor Idland skriver i sin bok Fra ville stryk til fossekraft, «I ettertid må vi kunne gi [sokneprest Stang] hovedæren for at en videregående skole ble opprettet så tidlig i Askim, rett for nesen på naborivalen Mysen.»

Det siste besøket på Askim prestegård som jeg skal hente fram, har en mørkere undertone. I aprildagene 1940 ble Askim prestegård involvert i major Refsums planer for et «forsvar i dybden», og et batteri under ledelse av kaptein A. Sæhlie ble plassert ved prestegården. Denne avdelingen ble imidlertid lite involvert i krigshandlingene. Men vi skal bevege oss et par år fram i tid. En julikveld i 1942 marsjerer nazistenes ordfører Johan Dons inn på prestegården ledsaget av 7 hirdmenn. De var kommet for å kaste klokkerpresten Carsten Bækken ut av prestegården. Biskopenes hyrdebrev 24. februar 1942 var blitt lest opp fra prekestolen i Askim kirke. 7. mars skrev prost Conrad Megrund til departementet og sluttet seg til biskopene, og den 19. mars ble han avskjediget fra sin stilling. Medlem av Nazipartiet siden 1933, sokneprest i Rakkestad, Andreas M. Olay ble satt til å bestyre Askim menighet. Dette var en situasjon menigheten vanskelig kunne leve med. Etter avtale med formannen for det avgåtte menighetsrådet, Oscar Mellegård, ble Carsten Bækken ansatt i den ledige klokkerstillingen for å fungere som menighetens egentlige prest. Dette falt selvsagt nazimyndighetene tungt for brystet, og ordfører Dons truet nå Bækken med arrestasjon og at han eventuelt med politiets hjelp skulle fjernes fra stillingen og fra prestegården, og før han gikk, låste han døra til prestegården. Men da han var gått, låste Bækken opp igjen og gikk til sengs i pikeværelset. Takket være Bækkens store mot og standhaftighet, måtte man etter hvert oppgi forsøket på å få ham fjernet, og Olay måtte finne seg i å holde sine gudstjenester for tom kirke.

Til slutt noen ord om prestegårdens lysthus og om prestegårdshagen.

Som kjent ble prestegårdens lysthus reist av Johanne Eva og Hans Jacob Hiorth i 1787 og er altså nå 230 år gammelt. Hans Jacob Hiorth og hans far Povel Hiorth var sokneprester i Askim fra 1737 til 1824 – i til sammen 87 år! Av et gammelt prospekt av den gamle kirken ser vi tydelig at lysthuset stod på en liten fjellknaus vest for kirken omtrent der våpenhuset i den nye kirken ligger i dag. Fjellgrunnen ble skutt bort, og lyshuset ble flyttet helt i utkanten av området. På denne tiden gikk veien mellom kirken og prestegården, og lysthuset lå dermed i et område for seg selv avgrenset av to hekker og med flere frukttrær nedenfor. Lysthuset ble i lang tid brukt til konfirmasjonsundervisningen, og dette er trolig noe av forklaringen på hvorfor det er så mye av det vi i dag ville kalle «tagging» på veggene. Konfirmanter og andre har skrevet inn sine initialer og årstall på veggene. Men også andre, langt mer voksne personer, har lagt igjen sine visittkort, deriblant noen svenske soldater i 1814.

Dette er for så vidt godt kjent, men det som kanskje ikke er så allment kjent er at Askim herredstyre i sitt møte16. august 1915, Sak 2 besluttet at Askim kommune skulle overta lysthuset. Det som kanskje er enda mindre kjent, er hvem som på dette tidspunkt eide prestegårdens lysthus, for det var brukseier Albert Berteussen Aarsten. Det hadde seg slik at da sokneprest Stang fratrådte sin stilling våren 1911, ble det holdt auksjon over en del av hans eiendeler, og uvisst av hvilken grunn, må han ha ment at disse eiendeler også omfattet lysthuset. Aarsten kjøper dermed lysthuset for ca 80 kroner. 29. juni 1911 skriver da Aarsten til Kirkedepartementet og søker om at lysthuset fortsatt kan bli stående på prestegårdens grunn. Han tilkjennegir at han kjøpte lysthuset for å bevare det i bygda, og at en hensikt med kjøpet var å vekke interessen for å opprette et Folkemuseum i Askim. Sannelig en mann med visjoner som brukte sin stilling som samfunnsstøtte til beste for bygda. Han solgte til kommunen for samme pris som han selv hadde gitt fem år tidligere. Departementet godkjente kommunens kjøp på betingelse av at kommunen ville dekke alle eventuelle utgifter. Ordfører P.M.Ulfsby refererte at Herredsstyret hadde vedtatt at lysthuset skulle istandsettes og vedlikeholdes av kommunen. I 1973 ble lysthuset flyttet til Folkeparken, og i 1979 ble det endelig plassert på bygdemuseet.

Vi vet ikke noe om prestegårdshagen på den tid da hovedbygningen fra 1696 stod ferdig. Men fra sokneprest Wilse i Spydeberg vet vi at hagen hadde frukttrær som har vært plantet før 1764, og i 1785 fantes det epletrær som var sådd av frø og hadde vokst seg store og tykke. Ett av disse epletrærne skal ha stått der svært lenge, i hvert fall til inn i 1960-årene. Stammen var plombert og holdt sammen av en solid jernring.[1] Prestegårdshagen ble trolig omlagt av Hans Hansen i 1830-årene under sokneprest Johan Erik Heidenreich, Askims første ordfører. Under Stener Johannes Tandberg (1879-1896) ble det plantet flere frukttrær og mange bærbusker, særlig rips. Da ble det også plantet en granhekk som det siden skulle komme til å stå en del strid om med naboen. Under sokneprest Johannes Børke (1911-1927) ble det gjort en del arbeid med hageanlegget. Men da sokneprest Hans Aandstad tiltrådte i 1947 var hagen i forfall etter krigsårene. I brev 17. september 1947 skriver Aandstad til departementet og ber om midler til å renovere hagen. Han hadde engasjert gartner Kristian Garseg til å lage en ny plan for hagen. Garseg har i tillegg til skissen av den nye hagen også laget en tegning av den hagen Børke hadde anlagt. Dessverre fikk Aandstad avslag på søknaden.


[1] Se J.N. Wilse, Beskrivelse over Spydeberg Prestegjeld, 1779. Side 217. Torfinn Skard, «Prestegårdshager i Østfold», Østfoldarv 1963-65, Sarpsborg, 1966, 12-14.

Kristian Garsegs tegning av den gamle hagen i prestegården. (Original i Riksarkivet)

KILDER

Bjorvand, Einar. Maleren August Eiebakke, 1867-1938, Valdisholm forlag, 1992.

Bjorvand, Einar. Vi gir oss ikke: Askim under okkupasjonen 1940-1945, Bygdehistorie, Bind 3, Askim, 1994.

Dehli, Martin. Fra reformasjonstiden til 1860-årene: «Dette i seg selv lille kall». Askim Bygdehistorie, Bind 1. Askim, 1998.

Haaheim, A. Askim Herred, 1814-1914, Fredrikshald, 1914.

Idland, Tor. Fra ville stryk til fossekraft. Askim Bygdehistorie, Bind 2, Askim, 2001.

Opplysningsvesenets Fond, Boks 46.13 og 47.13.

Protokoll for Prestegårdstilsynet i Askim, 16. mars 1928 - 26.september 1966.
Protokoll for Prestegårdstilsynet i Askim, 21.april 1967 – 30. juli 1997.

Riksarkivet, RA/S-1008, RA/S-1013, RA/S-4711, SAO/A-10900b: Askim prestegård.

Stene, Odd og Einar Bjorvand, Askim Kikre 100 år, 1878-1978, Askim: Askim Menighetsråd, 1978.

Wilse, Jacob Nicolai. Beskrivelse over Spydeberg Prestegjeld, 1779.

 

Zakariassen, Olav. Skyfri himmel. Askim Bygdehistorie, Bind 4. Askim, 2006.

 

Skard, Torfinn. «Prestegårdshager i Østfold», Østfoldarv 1963-65, Sarpsborg, 1966, ss. 7-64